Jeg trådte mine ungdomssko på 70-tallet, hvor kvinnekampen var synlig og konfliktfull. Jeg var mektig irritert da onkel uttrykte at han aldri ville være passasjer i et fly med en kvinnelig pilot, og irritert da en av mine medstudenter ga uttrykk for at kvinnelige sportsjournalister var totalt ubrukelige.
Da jeg i starten på nitti-tallet entret Norges Handikapforbund ble likestillingskampen der en naturlig forlengelse av mitt engasjement for kvinnenes likestilling, og tankesettet var gjenkjennbart.
Forståelsen av at samfunnets barrierer bidrar til ekskludering og manglende likestilling uansett diskrimineringsgrunn, ble fundamentet.NHFs to store strateger og ideologer på nitti og 2000-tallet, ga meg verdifull forståelse og kunnskap om diskriminerende mekanismer og hva det innebærer. Ikke minst skjønte jeg at manglende likestilling og diskriminering i stor grad rammet funksjonshemmede.
Hans i rullestol og Kari som er blind, Tore som ikke hører, Nora som har Downs og Tim som har dysleksi er ikke satt på sidelinja fordi Hans ikke kommer inn på kino på grunn av en trapp, at Kari ikke kan lese møtepapirene i kommunestyret, fordi Tore ikke får med seg dialogen i filmen, at Nora ikke får være en del av klassefellesskapet eller at Tim ikke kan lese pensum.
Hans, Kari, Tore, Nora og Tim utestenges fordi kinolokalet mangler heis, møtepapirene ikke er lagt digitalt i et format som fungerer for blinde, filmen ikke er tekstet, at man ikke har nok ressurser og kompetanse i klassen til Nora eller at Tim ikke har tilgang til program for personer med dysleksi.
Det ble egentlig lett å forstå når jeg bare satte det inn i et system. Yrkesaktiviteten blant kvinner var langt lavere enn for menn, ikke fordi kvinner var mindre intelligente, mer følelsesstyrt og mindre rasjonelle, men fordi arbeidsgivere innbilte seg dette og fordi tilgangen til barnehager var liten og tilgang til tjenester for gamle foreldre var langt mindre enn i dag. Kvinnene leverte omsorgen.
Funksjonshemmede arbeidstakere har ikke lav yrkesaktivitet fordi de er late, ikke er villige til å jobbe, eller ikke kan arbeide på grunn av funksjonsnedsettelse, men fordi over halvparten av arbeidsgivere i offentlige og private sektorer ikke er positive til å ansette funksjonshemmede arbeidstakere. Funksjonshemmede passasjerer ber ikke om kommunal/fylkeskommunal transportordning fordi de ikke gidder å ta buss, men fordi bussen ikke er universelt utformet. Funksjonshemmede er ikke underrepresentert i kultur-, idrett og fritidsaktiviteter fordi de ikke har lyst, men fordi arenaene ikke legges til rette og fordi man mangler den nødvendige assistansen.
I KS og kommunenorge skrikes det nå høyt på dårlig økonomi, og økonomisk effektivisering er mantraet. «Vi har en forpliktelse til å effektivisere for at midlene våre skal rekke til alle innbyggere» understreker KS – i forskjellige varianter av kommunikasjon. Det går hjem hos mange, men argumentasjonen tar ikke innover seg at mange funksjonshemmede starter «short» på et nivå med forutsetninger færre enn mange. Vi ber ikke om ekstra, men om samme utgangpunkt.
Individuelle hjelpemidler er å kompensere for funksjonsnedsettelse. Kompensasjonen skal bidra til at funksjonshemmede når opp til et slag null-punkt, punktet der man ideelt sett starter på samme nivå som personer uten funksjonsnedsettelse. Rullestolen kompenserer for at man ikke kan gå og høreapparat for at man hører dårlig. Personlig assistanse kompenserer for at man ikke kan gjøre ting i dagliglivet som det er forventet at man skal kunne gjennomføre.
Jeg ønsker meg et utgangpunkt som gir funksjonshemmede muligheter. Jeg ønsker meg julemagi.
Kan nissen bidra med inkluderende holdninger som gjør at vi ser på alle mennesker som en del av det samme fellesskapet, med individuelle evner og ressurser. Nisse, kan du gi meg arbeidsgivere som ser på funksjonshemmedes potensiale i stedet for deres begrensninger. Nisse, kan du ta med deg i sekken noen skoler som ikke bygger gjerder i skolegården rundt autister, men som inkluderer alle og sikrer nødvendige voksenressurser som bidrar til trygge og faglig gode klassemiljø for alle. Nissen, kan du sørge for at våre 357 kommuner sikrer nødvendig assistanse for alle funksjonshemmede, slik at alle kan leve et fritt og selvstendig på linje med ikke-funksjonshemmede.
Nissen – kan du sørge for et statsbudsjett med øremerkede midler for universell utforming, og en Regjering som gir tidsfrister i forskrift for når universell utforming skal være i boks. Til sist og helt privat skulle jeg ønske at når jeg og min kjære mann, sammen med våre fire venner, hvor to av dem også er rullestolbrukere, i februar skal overvære Barberen i Sevilla i Den norske Opera, skal vi kunne sitte sammen. I dag må rullestolbrukere plasseres der det passer inn i systemet, og vi seks spres for alle vinder.
GOD JUL.
Vi høres på nyåret
