Hva kan det tas betalt for – og hva kan det ikke?

Det er et viktig skille i regelverket: Kommunen kan ikke kreve betaling for hjelp til personlig stell og egenomsorg. Dette er hjelp som å stå opp, legge seg, personlig hygiene, toalettbesøk, av- og påkledning, hjelp til å spise og nødvendig tilsyn.

Derimot kan kommunen kreve egenbetaling for praktisk bistand som ikke handler om personlig stell. Det vil typisk si rengjøring, klesvask, matlaging, handling og andre praktiske gjøremål i hjemmet. Det gjelder også brukerstyrt personlig assistanse (BPA) når den dekker slike oppgaver. Det kan ikke kreves egenbetaling for avlastningstiltak. Dette gjelder selv om avlastningen gis i form av praktisk bistand eller korttidsopphold på institusjon.

Kommunen er pålagt å oppdatere vedtaket om egenbetaling minst én gang i året, basert på nye skatteopplysninger og ny G.

Hva er taket på hva kommunen kan kreve?

Regelverket setter grenser for hvor mye kommunen kan ta betalt. Det viktigste er:

Egenbetalingen kan aldri overstige det tjenesten faktisk koster kommunen å levere. Selvkost beregnes ut fra gjennomsnittlig timelønn for den aktuelle tjenesten, tillagt sosiale utgifter og et administrasjonspåslag på 10 prosent.

Egenbetalingen kan ikke settes så høy at brukeren ikke har nok igjen til å dekke personlige behov eller ivareta forsørgeransvaret. Det kan heller ikke kreves dekning i formue.

Kommunen skal beregne et samlet tak for hva du maksimalt skal betale per år. Grunnlaget er husstandens samlede skattbare nettoinntekt før særfradrag, slik den fremgår av siste skatteligning per 1. januar. Kan du dokumentere vesentlig endret inntekt etter dette tidspunktet, skal ny inntekt legges til grunn. Til husstanden regnes normalt bare den som mottar tjenesten og dennes ektefelle eller samboer. Barn under 18 år regnes med bare dersom hjelpen ytes på grunn av barnets egne omsorgs- eller pleiebehov.

Har husstanden en samlet skattbar nettoinntekt under 2 G (to ganger folketrygdens grunnbeløp), kan den samlede egenandelen ikke overstige 245 kroner per måned, uavhengig av hvor mange timer hjelp du mottar.

Om saksbehandlingen

Mange kjenner ikke reglene: Tildeling av praktisk bistand og fastsetting av egenbetaling er to separate vedtak.

I tildelingsvedtaket skal det opplyses om i hvilken grad det kan kreves egenbetaling, jf. forvaltningsloven § 11. Egenandelen fastsettes deretter i et eget vedtak.

Vedtak om egenbetaling kan påklages etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7.

Store forskjeller avhengig av hvilken kommune du bor i

Reglene gir kommunene et betydelig handlingsrom – og de bruker det. Er du funksjonshindret og trenger praktisk bistand, avhenger økonomien din i stor grad av hvilken kommune du bor i. Det mest tankevekkende er at egenandelen beregnes ut fra husstandens samlede inntekt – en ektefelle eller samboer i full jobb øker dermed egenandelen for den som mottar tjenestene.

Et annet forhold er overgangen fra nettostønad til bruttopensjon i trygden. Egenandelen beregnes nå ut fra bruttoinntekt, selv om nettoutbetalingen er nær den samme. Mange trygdede med lav reell kjøpekraft havner dermed i en høyere inntektskategori og betaler mer.

Et gammelt argument som ikke holder vann

Argumentet for egenbetaling er gjerne at de som har råd bør bidra til kommuneøkonomien. Men du og jeg betaler ikke for å vaske gulvet selv, handle mat eller kle på oss. Funksjonshindrede gjør det fordi de ikke kan utføre oppgavene uten hjelp. Egenbetalingen blir dermed en ekstra kostnad for å ha en funksjonshindret kropp – ikke et bidrag til fellesskapet, men en straffeskatt på et livsvilkår du ikke selv har valgt.

Hva er løsningen?

Stortinget har innført makspris på barnehage og sykehjem. Norges Handikapforbund har tatt til ordet for at samme prinsipp bør gjelde praktisk bistand og BPA, slik at funksjonshindrede ikke er prisgitt kommunens budsjett.

Regjeringen har varslet at BPA-utvalget skal vurdere hvordan ordningen bør utformes, og at nasjonal makspris er til vurdering. Det er bra – men det haster. Hver måned betaler tusenvis for hjelp til å leve, hjelp som andre tar for gitt.