Når hjemmet blir en slagmark

Mens vi feiret at CRPD ble norsk lov, kjemper beboere i Stange og Nordre Land en eksistensiell kamp i rettssalene. Dette er historien om Trond, Tore og Egil Andre – og om velferdsstaten som gikk til angrep på sine egne.

Det er en vinter preget av isnende kulde i Innlandet. Ikke bare på gradestokken, men i møtet mellom sårbare enkeltmennesker og det kommunale byråkratiet.

1. januar 2026 skulle være dagen alt endret seg. Da ble FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) inkorporert i menneskerettsloven. Det ble feiret med kake og taler i regjeringskvartalet. Endelig hadde våre rettigheter fått forrang.

Men festtalene har stilnet nå. I rettssalene i Hedmarken og Østerdal tingrett testes lovens verdi med tårer, fortvilelse og tung juridisk argumentasjon. I Stange saksøker innbyggerne kommunen for å få bli i hjemmene sine. I Nordre Land saksøker kommunen innbyggerne for å kaste dem ut.

Dette er en dybdeanalyse av systemskiftet vi står midt oppe i.

33 år i samme hjem

– Det er helt horribelt.

Ordene tilhører Trond Posaasen (66). I 33 år har han bodd i Nordstad bofellesskap i Stange. Det er her han har sine rutiner, sine naboer og sin trygghet. For kommunens byråkrater er Nordstad et kostnadssted, et bygg som krever vedlikehold. For Trond er det livet hans.

Da broren Steinar spurte om han ville flytte, var svaret fra Trond kontant:

– Nei, jeg vil bo på Nordstad!

Rettssaken mellom Trond og Stange kommune, som ble avsluttet i slutten av januar, er den første virkelige testen av CRPDs nye status. Advokatfullmektig Stian Karlsen fra Wiersholm, som representerer Posaasen pro bono (gratis), har vært tydelig i retten: Oppsigelsen ignorerer de menneskelige konsekvensene. For mennesker med utviklingshemming er stabilitet ikke bare et ønske – det er avgjørende for livskvalitet og helse.

Tore gråter for leiligheten sin

Mens Trond har stått i frontlinjen i rettssalen, har naboen Tore Dillerud (41) gitt konflikten et ansikt utad. Tore er selve bildet på HVPU-reformens suksess. Han har jobbet på IKEA i ti år, betaler sin egen husleie på 8.600 kroner, lager sin egen middag og lever et selvstendig liv.

– Jeg vil ikke flytte! Jeg begynte å gråte, fortalte Tore da han fikk beskjeden.

Han kaller situasjonen «hjerterått».

I dag har Tore flyttet fra Nordstad. Hans mor, Sidsel Busterud Lie, sa til Hamar Arbeiderblad (HA) at han i realiteten ble presset ut.

– Det var mangel på tjenester som gjorde at han måtte flytte, sa hun til HA i januar.

Når kommunen vil tvangsflytte en mann som Tore til en større institusjon for å spare penger, oppleves det som en straff for å ha klart seg bra.

Naboene gjennom mange år er allerede splittet fra hverandre, og Trond står alene igjen i kampen om å bli boende på Nordstad.

"Om tjenestetilbudet skal dekke mange er det vanskeligere å få til individuelle tjenester."

– Kommunens advokat i retten

Når kommunen saksøker sine egne

Om situasjonen i Stange er alvorlig, har den tatt en nesten absurd vending i nabokommunen Nordre Land. Her har kommunen vedtatt å legge ned Furuholtet bofellesskap. Da beboerne, representert ved sine verger, nektet å akseptere oppsigelsen, valgte kommunen å ta ut stevning.

Kommunen bruker skattebetalernes penger på å saksøke sine mest sårbare innbyggere for å tvinge dem ut av hjemmene deres.

Ole Edvar Finstuen, far og verge for beboeren Egil Andre, beskriver en bunnløs fortvilelse. Han kjemper for at sønnen skal få beholde tryggheten sin.

Lykkes ikke Finstuen, vil han flytte sønnen hjem til gården, slik han sa til Samfunn for Alle i forrige utgave.

Det er en fallitterklæring for velferdsstaten. Når foreldre må vurdere å ta barna sine ut av det offentlige tilbudet for å beskytte dem mot kommunen, er tillitskrisen total.

Jussens nye spilleregler

Hvorfor er disse sakene så viktige akkurat nå? Svaret ligger i jussen.

Frem til i år kunne norske domstoler veie kommuneøkonomi opp mot menneskerettigheter, og ofte lot de kommunens "styringsrett" vinne. Med inkorporeringen av CRPD har dette snudd. Ved motstrid skal CRPD gå foran annen norsk lov.

Kjernen er Artikkel 19, retten til et selvstendig liv. Den slår fast at vi har rett til å velge bosted, og hvem vi skal bo med, på lik linje med andre.

– Saken reiser spørsmål om rekkevidden av CRPD artikkel 19. Utviklingshemmede skal få bestemme hvor de skal bo, sa advokat Stian Karlsen i sin prosedyre.

Stange kommune argumenterer med at «faglighet» og «økonomisk bærekraft» krever større enheter. De hevder at så lenge de tilbyr et «forsvarlig» alternativ, er loven oppfylt. Men Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) er uenig. Etter et tilsyn i Stange leverte de en rapport som rystet rettssalen: De konkluderte med risiko for brudd på menneskerettighetene og kritiserte kommunen for å ha feilinformert beboerne om helsefare for å presse frem flytting.

Menneskerettigheter på anbud

Det er umulig å snakke om tvangsflytting uten å snakke om penger. Logikken fra KS (Kommunesektorens organisasjon) er enkel: Det er billigere å samle folk i store enheter enn å la dem bo i små bofellesskap.

Men menneskerettigheter er ikke «lønnsomme» i et regneark. Frihet koster.

NFU-leder Tom Tvedt har rast mot KS sin veiledning av kommunene. Han mener kommunene opererer med «nytale» når de kaller tvangsflytting for «frivillige tilbud».

– Dette skjer i hele landet, fra nord til sør. Vi er i ferd med å reversere tiår med fremskritt, advarer Tvedt.

Mange frykter nå en «ny-institusjonalisering». Når enkeltmennesker som lever et fritt liv, tvinges inn i en større enhet for effektivitetens skyld, er vi på vei tilbake til tiden før HVPU-reformen. Systemet spiser opp individet.

Dommedag nærmer seg

Nå venter vi på dommene fra Hedmarken og Østerdal tingrett. Utfallet vil definere hverdagen til utviklingshemmede i årevis fremover.

Vinner Posaasen og Finstuen, er det et jordskjelv. Da blir retten til å velge bosted en realitet, og «dårlig råd» kan ikke lenger brukes som unnskyldning for å bryte menneskerettighetene.

Vinner kommunene, risikerer vi en bølge av sentraliseringer og nedleggelser over hele landet.

Uansett utfall har disse sakene vist oss verdien av samhold. Vi har sett advokater fra Wiersholm jobbe gratis for rettferdighet. Vi har sett fakkeltog i vintermørket. Og vi har sett modige mennesker som Trond som nekter å la seg knekke.

For Trond Posaasen handler ikke dette om paragrafer. Da han satt i rettssalen i Hamar, var det som en mann som slåss for det kjæreste han eier.

– Det er hjemmet hans, det er der han har hjertet sitt, sa broren Steinar til TV2.

Spørsmålet dommerne nå skal besvare er enkelt: Har det norske byråkratiet plass til hjertet? Eller er det kun plass til effektivitet?