Samfunn for alle – til forsiden

Fra SFA1/26Kommentar

Visste du at: Netthandel som praktisk bistand

Vi bistår flere personer som har vedtak om praktisk bistand og opplæring, der en av tjenestene er bistand til å handle dagligvarer i fysisk butikk.

5 min lesetid

Kommunen har stor frihet til å organisere tjenestene effektivt. Denne friheten kan likevel ikke gå på bekostning av lovpålagte krav om individuell vurdering, forsvarlighet og brukermedvirkning. Spørsmålet er om netthandel – for den enkelte bruker – faktisk er en forsvarlig og hensiktsmessig måte å oppfylle formålet med tjenesten på.

I denne artikkelen redegjør vi overordnet for det rettslige utgangspunktet, og peker på noen sentrale momenter som bør vurderes når kommunen ønsker å legge om fra fysisk butikkhandel til netthandel som del av praktisk bistand og opplæring.

2. Rettslig ramme for praktisk bistand og opplæring

2.1 Kommunens plikt til å tilby praktisk bistand og opplæring

Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 har kommunen ansvar for å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til personer som oppholder seg i kommunen. Dette omfatter blant annet praktisk bistand og opplæring i dagliglivets gjøremål, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 nr. 6 bokstav b.

Tjenesten skal bidra til at brukeren kan mestre eget liv best mulig, med vekt på selvstendighet, deltakelse og trygghet i hverdagen. For mange innebærer dette konkret oppfølging knyttet til planlegging, gjennomføring og oppfølging i etterkant av handleturer i butikk.

2.2 Forsvarlighetskravet

Kommunale helse- og omsorgstjenester skal være faglig forsvarlige, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Forsvarlighetskravet innebærer både at tjenestens omfang og innhold må være tilstrekkelig, og at tjenesten må være egnet til å ivareta formålet for den enkelte bruker.

2.3 Brukerrettigheter og individuell tilpasning

Pasient- og brukerrettighetsloven gir brukeren rett til:

nødvendig hjelp fra kommunale helse- og omsorgstjenester

å medvirke ved utforming og gjennomføring av tjenestene

tjenester som så langt som mulig skal tilpasses den enkeltes behov

Dette innebærer at innholdet i tjenesten ikke kan bestemmes utelukkende gjennom generelle standarder. Brukerens egne ønsker og prioriteringer skal vektlegges og tas med i vurderingen.

2.4 Forvaltningsrettslige krav til vedtak

Vedtak om praktisk bistand og opplæring er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Når kommunen ønsker å endre en etablert ordning fra fysisk butikkhandel til netthandel, er dette endring som vil kreve et nytt eller endre vedtak. Det utløser blant annet:

Utredningsplikt – saken skal være tilstrekkelig opplyst før vedtak fattes.

Begrunnelsesplikt – det skal fremgå hvilke faktiske og rettslige forhold som er vektlagt.

Plikt til individuell vurdering – vedtaket må ta stilling til den enkeltes individuelle behov og situasjon.

En generell beslutning om at «alle» skal over på netthandel kan derfor ikke i seg selv erstatte den individuelle vurderingen som må fremgå av vedtaket.

3. Kommunens adgang til standardisering – og dens grenser

Kommunen har behov for å organisere tjenestene på en effektiv måte, blant annet av økonomiske og ressursmessige hensyn. Det er legitimt å utarbeide rutiner og standardiserte løsninger, herunder å legge til rette for bruk av netthandel som et tilbud.

Samtidig er det noen klare rettslige skranker:

Standardisering kan ikke erstatte individuell vurdering. Kommunen kan ikke la en generell «netthandelspolitikk» overstyre det som er faglig forsvarlig for den enkelte bruker.

Organiseringen kan ikke føre til uforsvarlige tjenester. Dersom netthandel innebærer at formålet med tjenesten ikke ivaretas, vil det være i strid med forsvarlighetskravet.

Brukermedvirkning må ivaretas. Brukeren skal involveres i vurderingen av om netthandel er en god løsning, og det må dokumenteres at synspunkter er innhentet og vurdert.

Kommunen står med andre ord fritt til å tilby netthandel, men ikke fritt til å pålegge dette som en standardløsning uten konkret vurdering av konsekvensene for den enkelte.

4. Netthandel som tjenesteinnhold – hva må vurderes?

Hvorvidt netthandel er en forsvarlig og hensiktsmessig løsning, vil variere betydelig mellom brukere. Det må foretas en konkret og helhetlig vurdering.

4.1 Når kan netthandel være en god løsning?

For noen brukere kan netthandel være både praktisk og faglig godt begrunnet, for eksempel:

der fysisk forflytning til butikk er svært krevende eller helsemessig uforsvarlig

der det er risiko for fall, utmattelse eller andre helsemessige belastninger ved butikkturer

der opplæringsbehovet primært knytter seg til digital mestring, planlegging og økonomistyring

der netthandel gir økt selvstendighet, fordi brukeren selv kan bestille varer når det passer

I slike tilfeller kan netthandel bidra til å oppfylle formålet med tjenesten på en god måte, forutsatt at løsningen er tilpasset brukerens forutsetninger og ønsker.

4.2 Når er fysisk butikkhandel avgjørende?

For mange vil selve butikkturen være en sentral del av innholdet i praktisk bistand og opplæring, for eksempel:

Trening i dagliglivets ferdigheter (ADL): planlegging av innkjøp, orientering i butikk, valg av varer, håndtering av penger og betalingsløsninger

Sosial deltakelse: kontakt med butikkansatte og andre kunder, det å delta i hverdagslivet på lik linje med andre. For enkelte er handling i butikk en helt sentral aktivitet for å motvirke isolasjon, opprettholde fysisk og psykisk funksjon og ivareta livskvalitet.

Mestring og struktur: faste handleturer kan gi viktig struktur i hverdagen og opplevelse av selvstendighet.

Dersom formålet med tjenesten er å gi opplæring og støtte til mestring av fysisk butikkhandel – herunder å planlegge innkjøp, orientere seg i butikken, håndtere penger og samhandle med andre – vil netthandel som utgangspunkt ikke kunne erstatte dette på en faglig forsvarlig måte.

5. Avslutning

Netthandel kan være et nyttig verktøy i kommunens tjenestetilbud, og for enkelte brukere en svært god løsning. Samtidig innebærer overgangen fra fysisk butikkhandel til netthandel en reell endring i innholdet i praktisk bistand og opplæring, som må vurderes konkret og individuelt.

Kommunen kan ikke erstatte kravet til individuell vurdering med generelle standarder. Spørsmålet må alltid være om den valgte løsningen – for denne brukeren – er forsvarlig og egnet til å oppfylle formålet med tjenesten.

Vi bistår jevnlig med å gjennomgå og vurdere vedtak om praktisk bistand og opplæring, herunder saker der kommunen ønsker å gå over fra fysisk butikkhandel til netthandel. Ved behov kan vi bidra med å vurdere om vedtaket tilfredsstiller kravene til forsvarlighet, brukermedvirkning og individuell vurdering, og vurdere grunnlaget for å be om endring eller fremme klage.