Et halvt år med CRPD: papirrettigheter eller praktiske rettigheter?

Da klokka passerte midnatt 1. januar 2026, ble CRPD en del av den norske menneskerettsloven. For en hel funksjonhemmedebevegelse var det en milepæl mange hadde ventet på i over et tiår.

Et halvt år senere er spørsmålet: Har loven betydd noe i folks hverdag – eller er rettighetene fortsatt ord på et papir?

Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery (Ap) er forsiktig når Samfunn for Alle ber henne gjøre opp status.

– Ved å inkorporere CRPD i menneskerettsloven sender vi et tydelig signal både nasjonalt og internasjonalt om at menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne skal respekteres og sikres. Det er viktig for Arbeiderparti-regjeringen. Nå gjelder konvensjonen som norsk lov, og vil gå foran annen lovgivning ved eventuell motstrid, sier Jaffery.

– Så er det for tidlig å si noe om konkrete virkninger av inkorporeringen etter bare et halvt år, men at inkorporeringen har økt bevisstheten og kunnskapen om menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, er jeg sikker på, legger hun til.

Økt bevissthet og kunnskap – det er altså virkningen statsråden er trygg på etter seks måneder. For NFU er det nettopp her bekymringen ligger.

– Vi er glade for signalet, men medlemmene våre kan ikke bo i et signal. Et halvt år etter venter vi fortsatt på at loven skal merkes i et kommunalt vedtak, sier NFU-leder Tom Tvedt.

– Forskjell på å ha rett og å få rett

Regjeringen la til grunn at inkorporeringen får begrensede rettslige konsekvenser, og at det fortsatt er sektorlovene som avgjør hvilke tjenester man har krav på.

– Inkorporeringen vil ikke medføre økte forpliktelser for kommunene – de ligger der allerede, sa justisminister Astri Aas-Hansen i stortingsdebatten 9. desember.

Andre var uenige.

– Det er tydelig forskjell på å ha rett og å få en rett tildelt. Dette gapet må lukkes, og det gjør Stortinget i dag, sa Remi Sølvberg (R).

– Intensjoner gir ikke rettigheter, ikke beskyttelse, ikke verdighet, sa Mirell Høyer-Berntsen (SV).

– Hvis kommunen kan gjøre som før, har vi fått en lov som beroliger politikerne mer enn den hjelper folk, sier NFU-leder Tom Tvedt.

Ulike syn på tolkningserklæringene

Norges tolkningserklæringer til artikkel 12, 14 og 25 åpner blant annet for å frata rettslig handleevne og bruke tvang som siste utvei. Regjeringen vil beholde dem; FN-komiteen og et MDG-forslag i Stortinget vil trekke dem.

– Erklæringene står i dag som en politisk og juridisk brems, sa Julie E. Stuestøl (MDG).

NFU er enige med MdG i at erklæringene burde vært trukket.

– Så lenge forbeholdene står, holder Norge igjen på noe av det viktigste i konvensjonen, sier Tvedt.

Vergemål under gjennomgang

Justis- og beredskapsdepartementet gjennomgår nå vergemålsordningen. Om den vil bevege seg mot CRPDs prinsipp om støtte til egne beslutninger framfor fratakelse av handleevne, gjenstår å se.

I rettssalene merkes konvensjonen

Mens statsråden venter på de store linjene, har CRPD allerede vært i bruk i konkrete saker dette halvåret.

I februar kjente tingretten oppsigelsen av Trond Posaasens leieavtale ved Norstad bofellesskap i Stange ugyldig. Posaasen hadde bodd 35 år i hjemmet sitt da kommunen ville flytte ham til et større anlegg med 18 boenheter. Retten mente kommunen ikke hadde ivaretatt hans rett til medvirkning, og at oppsigelsen var urimelig.

– Jeg håper kommunen nå gir Trond det livet han fortjener, sa NFU-leder Tom Tvedt da dommen falt. Han mener det hadde betydning at CRPD fra nyttår er en del av menneskerettsloven, men frykter at altfor mange gir opp før en sak når retten.

Dagen etter dommen møtte Nordre Land kommune tre beboere i retten i den parallelle Furuholtet-saken. Begge sakene handler om artikkel 19 – retten til selv å velge hvor og med hvem man vil bo. Og begge minner om en viktig forutsetning: Ingen av dommene er rettskraftige, og rettstilstanden er ikke avklart.

Behovet for et hjem man ikke kan flyttes ut av, ble også løftet i stortingsdebatten.

– Det er ikke hos enkeltmenneskene ansvaret hører hjemme, slik det har vært i altfor mange år, hvor man ble tvangsflyttet fra hjemmet sitt fordi det ble for vanskelig å ha en der, sa saksordfører June Trengereid Gruer (A).

Papir eller praksis?

Seks måneder inn er bildet todelt. Regjeringen ser en lov som først og fremst hever bevissthet, og understreker at de rettslige konsekvensene er begrensede. NFU ser en konvensjon som allerede prøves i domstolene, men som risikerer å forbli en papirrettighet hvis staten selv nedtoner kraften i den.

Fasiten finnes ikke etter et halvt år. Den vil skrives i kommunale vedtak, klagesaker og rettssaler i årene som kommer – og i om mennesker med utviklingshemming faktisk opplever at de bestemmer mer over egne liv.

– Loven er på plass. Nå begynner den egentlige jobben: å gjøre den om fra ord til hverdag. NFU kommer til å følge med på hvert eneste vedtak, sier Tvedt.