I februar og mars falt det dom i to rettssaker som begge handler om det samme grunnleggende spørsmålet: Kan en kommune tvinge personer med utviklingshemming til å flytte fra hjemmet sitt?
Svarene fra tingretten pekte i hver sin retning.
I Stange ble oppsigelsen av Trond Posaasens leieavtale kjent ugyldig. I Nordre Land fikk kommunen medhold i at tre beboere ved Furuholtet bofellesskap må flytte.
Nå har begge parter bestemt seg for å anke. Stange kommune anker dommen de tapte. Beboerne i Nordre Land anker dommen de tapte. Dermed skal lagmannsretten avgjøre begge sakene.
Stange: Trond vant — kommunen anker¶
Trond Posaasen (65) har Downs syndrom og hadde bodd på Nordstad bofellesskap i Ottestad i 35 år da Stange kommune vedtok å legge ned bofellesskapet våren 2024. Kommunen ville flytte beboerne til et større anlegg.
Posaasen og familien sa nei. NFU engasjerte seg og la saken frem for Advokatforeningens pro bono-ordning. Advokatfirmaet Wiersholm tok saken uten kostnad.
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) gjennomførte et tilsynsbesøk høsten 2024 og konkluderte med at Stange kommune ikke hadde oppfylt sin plikt til brukermedvirkning. Saken var utilstrekkelig dokumentert, ifølge ombudet.
Den 19. februar 2026 ga tingretten Posaasen fullt medhold. Retten slo fast at oppsigelsen var ugyldig fordi kommunen ikke hadde sikret reell medvirkning før vedtaket ble fattet. Kommunen ble dømt til å betale 500 000 kroner i sakskostnader.
Stange kommune har likevel valgt å anke dommen til lagmannsretten. Kommunen begrunner anken med at de ønsker å få avklart kommuners handlingsrom i slike saker.
Nordre Land: Kommunen saksøkte beboerne — og vant¶
I Nordre Land valgte kommunen en annen tilnærming. Her var det kommunen som gikk til søksmål mot tre av sine egne innbyggere for å få dem ut av boligen.
Egil André Finstuen, Bente Brenden og en tredje beboer ved Furuholtet bofellesskap i Torpa nektet å godta oppsigelsen av sine leieavtaler. Kommunen ville flytte dem til Landmo omsorgssenter for å spare penger, og tok saken til retten da beboerne sto på sitt.
Vestoppland og Valdres tingrett ga kommunen medhold. Retten fant at oppsigelsen var «begrunnet i rimelig grunn» og at det «ikke var urimelig å gjøre den gjeldende». Ifølge tingretten var tilbudet ved flytting likeverdig, og flyttingen ville ha «få negative konsekvenser så lenge den gjennomføres på en hensynsfull måte».
Beboerne og deres pårørende anker nå dommen. Saken har vakt oppsikt fordi det er uvanlig at en kommune saksøker personer med utviklingshemming for å tvinge gjennom en flytting. NFU har advart mot at saken kan ende i Høyesterett, med risiko for at beboerne må betale saksomkostninger på flere millioner kroner.
To saker — ett prinsipielt spørsmål¶
Selv om utfallene i tingretten var forskjellige, handler begge sakene om det samme: retten til å velge hvor man bor.
FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) slår fast i artikkel 19 at alle personer med funksjonsnedsettelse har rett til å bestemme selv hvor og med hvem de vil bo. Konvensjonen ble inkorporert i norsk menneskerettslov fra 1. januar 2026.
Når lagmannsretten skal behandle de to sakene, blir det første gang tvangsflyttingsspørsmålet prøves i en høyere rettsinstans etter at CRPD fikk denne statusen i norsk rett. Utfallet kan få betydning for kommuner over hele landet som vurderer å flytte personer med utviklingshemming fra etablerte bofellesskap.
Veien videre¶
Begge sakene ventes behandlet i lagmannsretten i løpet av 2026. For Trond Posaasen betyr anken at den rettslige usikkerheten fortsetter, selv om han vant i første runde. For beboerne i Nordre Land betyr den at kampen for å bli boende ikke er over.
NFU følger begge sakene tett. Utfallet vil ha stor betydning — ikke bare for de berørte familiene, men for alle som kjemper for retten til å bestemme selv hvor de skal bo.
