Gunn Marit Helgesen er styreleder i KS, kommunesektorens interesseorganisasjon. Hun representerer alle norske kommuner og fylkeskommuner. Og hun vet godt at mange av NFUs medlemmer opplever at kommunen ikke leverer det de har krav på.
– Nå føler jeg at jeg har kommet til løvens hule, åpner hun – og får latter fra salen. Men hun har ikke kommet for å forsvare seg. Hun har kommet for å forklare og lytte.
Pengene strekker ikke til¶
Helgesen starter med det store bildet. Norske kommuner står i en historisk omstilling. Det blir færre barn og unge, og flere eldre over 85 år. Behovene endrer seg, men budsjettene henger ikke med.
– Penger er selvfølgelig en av faktorene for at vi kan fortsette å levere gode tjenester. Og så trenger vi å se på statens styringsnøkkel overfor kommuner og fylkeskommuner. Fordi hvis det blir for rigid styring fra staten, så mister vi fleksibiliteten til å tilpasse tjenestene, sier Helgesen.
Kommunene bruker stadig flere timer på pleie og omsorg. Behovet øker i alle aldersgrupper. Og ressursene er for knappe til å fortsette som før.
Tusenvis av lovkrav – ingen oppfyller alt¶
Så kommer det som kanskje er foredragets mest slående poeng. Helgesen trekker frem kommunekommisjonen, som nå gjennomgår statens styring av kommunene. Tallene de har funnet er nedslående.
– Vi vet at det er flere tusen lovkrav. Det betyr at minst en fjerdedel av kommunene har flere lovkrav enn de faktisk har innbyggere, sier hun.
Ingen kommune i Norge klarer å oppfylle alle lovkravene de er pålagt. Ifølge Helgesen handler dette ikke om at kommunene er dårlige, men om at kravene er så detaljerte at de nærmest ikke er mulig å innfri med de ressursene som følger med fra regjering og Storting.
– Når du skaper noen forventninger til at folk skal få den og den rettigheten, og det ikke følger penger med – da er det jo egentlig å forlede folk.
Det er en påstand som treffer rett i kjernen av det mange NFU-familier opplever. De leser om rettigheter de har krav på, men møter en kommune som ikke kan innfri dem.
Bolig: Dyrere enn noen gang¶
Helgesen tar også opp boligsituasjonen. Mange unge mennesker med utviklingshemming har liten eller ingen egenkapital. Startlån er ofte eneste mulighet, men boligprisene har steget så mye at virkemidlene ikke strekker til.
– Når det bygges leiligheter i helt vanlige prosjekter og det koster flere millioner kroner, så skjønner vi jo at det blir veldig ekskluderende. Kommunene er ikke i stand til å dekke det for alle.
Som svar på utfordringen peker hun mot nye boligkonsepter. Generasjonsboliger, der ulike grupper bor i nærheten av hverandre med felles sosiale arenaer, trekkes frem som en mulig vei. Hun viser til Helgetun i Bergen som et eksempel på hvordan kommuner, utbyggere og innbyggere kan spille sammen.
«Er dere vår uvenn?»¶
I oppsummeringen etter innlegget stiger temperaturen igjen. Forbundsleder Tom Tvedt stiller et direkte spørsmål: – Vi føler litt at vi er i krig mot KS. Er dere vår uvenn?
Helgesens svar kommer kontant.
– Nei, og det synes jeg er trist hvis det er oppfatningen. Derfor er jeg veldig glad for at jeg fikk anledning til å komme hit i dag.
Hun understreker at kommunene skal gi tjenester til alle innbyggere, og at NFUs medlemmer er like ulike som alle andre.
– Jeg tror vi må snakke sammen for å finne de beste løsningene. Da må vi diskutere hva behovet er og hvordan vi løser det smidig.
Tvedt følger opp med spørsmål om kommunenes lovoppfyllelse – mellom 55 og 95 prosent, ifølge kommunekommisjonen. Helgesen svarer med å snu perspektivet:
– Hvis jeg skal være veldig ærlig, så synes jeg staten også kommer med krav til kommunene som ikke er realiserbare. Vi har aldri sagt at vi skal fjerne noen rettigheter. Men vi har sagt: Når er rettigheten oppfylt? Må den være akkurat slik vi gjør det nå, eller kan tjenesten bli bedre ved å organisere den annerledes?
Teknologi: Trygghet eller overvåkning?¶
En siste utveksling handler om teknologi. Tvedt påpeker at velferdsteknologi for mange av NFUs medlemmer nærmer seg tvang – med video på rommet, sensorer og overvåkning som utfordrer privatlivet.
Helgesen anerkjenner dilemmaet. En sensor som varsler når en 85-åring faller ut av sengen om natten, kan være trygghet. Men den samme teknologien kan være overvåkning.
– I kommunene er vi veldig opptatt av etisk refleksjon. Vi må reflektere over disse dilemmaene: Hva får vi som kanskje er bedre, og hva mister vi?
En åpen dør¶
Samtalen ender med det som kan leses som en reell invitasjon. Når Tvedt oppsummerer med «Jeg oppfatter at du inviterer oss», svarer Helgesen:
– Ja, absolutt.
KS-lederen forlater løvens hule uten skrammer – og med en avtale om å fortsette samtalen.
«Ingen kommuner klarer alle lovkrav. Det handler ikke om at kommunene er dårlige – det handler om at kravene er nærmest umulige å innfri.»
