Sunniva kjøpte seg leilighet med egne sparepenger og lån, og brukte litt tid på å finne trygghet til å flytte. Men med hjelp og støtte fra foreldre og kommunen, har hun og katten Luna funnet seg godt til rette.
– Sunniva!
Blikket og håndtrykket er fast, og jeg blir invitert inn i en lys og trivelig leilighet bare en liten halvkilometer unna Lista fyr. Gjennom stuevinduene kan man se Nordsjøen som frådende kaster seg over skjær og moloanlegg.
– Dette er ikke så uvanlig vær, sier Ellen Refsnes Langemyr, moren til Sunniva, og som er her sammen med Camilla Tønnessen Skaara, som er helsefagarbeider i Farsund kommune og Sunnivas primærkontakt.
I snart ett år har Sunniva, som fyller 24 i september, hatt denne utsikten utenfor stuevinduet sitt. Og her trives hun. Her har hun vennene og familie i nærheten, katten sin, Luna, på fanget og tilstrekkelige hjelp til å være selvstendig.
To år med tålmodighet brukte foreldrene på å gi Sunniva den nødvendige tryggheten hun trengte for å flytte permanent for seg selv, i en egen leilighet som ikke var i umiddelbar nærhet til hjemmet.
Men da så hun seg heller ikke tilbake.
– På tide å flytte for meg selv¶
Sunniva bodde først i annen leilighet et halvår, men der fungerte det ganske dårlig fordi hun hadde liten erfaring med å være alene, og det var ikke tilstrekkelig med personale fra kommunen.
– Etter en prosess med kommunen fikk vi økt bemanningen, og i tillegg flyttet Sunniva hjem til nylaget leilighet på garasjeloftet hos oss. Men da hadde den dårlige oppstarten i den andre leiligheten gitt henne et betydelig fall i fungering, og vi brukte nesten ett år på å bygge henne opp igjen og få tilbake den jenta hun var før flytting, forteller moren.
Men etter hvert ble Sunniva vant med rutiner, personal og det å bo for seg selv, så da tok hun steget og flyttet til sin nyinnkjøpte leilighet.
Foreldrene hadde planlagt å bo sammen med Sunniva i boligen hennes en stund etter at hun hadde flyttet inn, men de fikk ganske raskt beskjed om å dra hjem til seg selv.
– Jeg tenkte at jeg var blitt stor nok til å flytte for meg selv, legger Sunniva til.
– Vi var litt skeptiske på om vi kunne stole på dette, fordi det ikke hadde gått så greit første gangen hun flyttet i leilighet, og vi tenkte at det nesten var for godt til å være sant når vi så at det fungerte, sier mamma Ellen.
Men det var det altså ikke, for Sunniva har blomstret etter at hun kom i leiligheten.
– For oss foreldre betyr det alt at Sunniva har funnet seg til rette, og jeg kjenner at skuldrene mine har senket seg mange hakk det siste året, forteller mammaen.
Tilstrekkelig med personale skaper trygghet¶
I denne reisen Sunniva har hatt det siste året, har også kommunen hatt en sentral rolle. Og Tønnessen Skaara forteller at de i starten hadde ekstra bemanning, blant annet for å bidra til å skape den tryggheten Sunniva er avhengig av.
– Det har vært en stor utvikling for Sunniva fra det å være utrygg og til å være en som vet hvordan hun vil ha. Det er fint å se hvordan det har blitt.
Mor Ellen legger til at antallet ansatte gradvis ble redusert etter hvert som Sunniva ble mer komfortabel med å bo for seg selv.
– I tillegg er det lagt opp med gode rutiner. Og selv om det ikke alltid er det samme personalet som kommer hver gang, så er det likevel en kjerne som er knyttet til Sunniva, forteller hun.
– For meg er det trygt å vite hvem som kommer, og jeg liker at de kommer rolig inn i leiligheten. Jeg stoler på at de har kontroll, og jeg setter pris på at de er til stede. Men jeg synes de gjerne kan være litt mer strenge, sier Sunniva med et smil.
Sparte til egen leilighet¶
Ifølge forskning gjort av forsker emeritus Jan Tøssebro ved NTNU, leier 76 prosent av de utviklingshemmede leilighet av kommunen, mens bare 16 prosent eier sin egen bolig. I samfunnet ellers er det 76,4 prosent som eier.
Sunniva er en del av 16-prosenten. Hun har vært flink til å spare, og sammen med lån kunne hun kjøpe 3-roms leiligheten vi sitter i. Den går over to etasjer, med oppholdsdelen i 1. etasjen, mens soverom og bad ligger i underetasjen.
Og i leiligheten styrer hun mye selv. Moren forteller at Sunniva har fått et fungeringsnivå de trodde hun ikke skulle nå.
Personalet hjelper henne med matlagingen, husarbeide og aktiviteter. Når det gjelder maten, setter Sunniva opp en ukemeny, hvor blant annet laks er favoritten. I tillegg lager hun en kjøleskapsgrøt kvelden før.
For hun er oppe tidlig, eller som hun selv sier, før grisen fiser. Klokken 0600 ringer det på nattbordet hennes. Etter frokosten er det bare å komme seg på bussen til Lyngdal hvor hun jobber på en tilrettelagt arbeidsplass. På torsdagene arbeider hun på den lokale Joker-butikken.
Men hverdagene hennes er fylt med enda mer. På mandagene er hun turntrener for små barn, og selv trener hun på torsdager.
– Jeg synes det er positivt å hjelpe. Barna motiverer meg til å komme å trene med dem, og jeg trives med barn generelt, forteller Sunniva.
Og til sommeren skal Sunniva sannsynligvis på sommerleir, og der skal storebroren hennes være med. Han er blant annet trener i Venner i aktivitet, som er et lavterskeltilbud for barn og unge med spesielle behov.
Mamma Ellen er selv engasjert i NFUs lokallag for kommunene Farsund, Lyngdal og Kvinesdal For tiden holder hun på og planlegger Superlekene som skal være i september.
Kommunen hadde et annet bostedsønske¶
Det er Sunniva selv som styrer fritiden sin, og mye av den, i tillegg til turningen, går med til samvær med venner og familie. Noen ganger går turen til badelandet i Lyngdal.
Moren forteller at Sunniva gjerne ville bo der hun er vokst opp, men kommunen ønsket at hun skulle flytte til Vanse fordi de hadde flere brukere boende der. Det ordnet seg likevel til slutt.
Men selv med en forholdsvis kort avstand til barndomshjemmet, betyr ikke det at mamma Ellen kan komme og gå som hun vil.
– Nå er det like før navlestrengen ryker, og jeg får klar beskjed om at dette har hun kontroll på. Men jeg må innrømme at det er vanskelig å holde avstand, for jeg er vant med å ha kontroll på alt, bemerker hun.
Sunniva er likevel tydelig på at mammaen har vært en viktig støtte for henne så langt i livet, og at hun er heiagjengen hennes.
Jobber ut ifra den enkeltes behov¶
At Sunniva har funnet seg så godt til rette i leiligheten, er ifølge henne og mammaen også kommunens fortjeneste. De har funnet frem til et samarbeid som fungerer godt.
– Målet er å bistå slik at Sunniva og andre kan bo for selv. Alle har ulike behov, slik at vi driver med forskjellig bistand, forteller Tønnessen Skaara.
Til daglig handler det om praktisk bistand og tilretteleggelse for at Sunniva skal få en best mulig hverdag.
– Trygg i eget hjem er det viktigste, da går alt det andre greit. Vår oppgave er blant annet å bistå Sunniva i husarbeid og aktiviteter. Og så skal det være progresjon slik at hun kan gjøre flere og flere ting selv, forklarer Tønnessen Skaara.
