Dommene ender forskjellig, men bygger på samme rettslige utgangspunkt: CRPD art. 19 er relevant og betydelig, retten til bostedsvalg er sterk men ikke absolutt, og oppsigelser kan være saklige etter husleieloven men likevel settes til side som urimelige.
Rettslig utgangspunkt¶
Utgangspunktet er at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til å velge bosted og leve i samfunnet med reelle valgmuligheter, jf. CRPD artikkel 19. Konvensjonen ble inkorporert i menneskerettsloven fra 1. januar 2026, men domstolene viser at inkorporeringen foreløpig i stor grad bekrefter tidligere tolkninger gjennom presumsjonsprinsippet. Når kommunen er utleier reguleres forholdet av husleieloven. For tidsubestemte avtaler kreves «annen saklig grunn» for oppsigelse etter § 9-5, og retten skal etter § 9-8 annet ledd gjøre en bred urimelighetsvurdering selv om oppsigelsen er saklig begrunnet.
De to dommene og deres ulike utfall¶
Hedmarken og Østerdal tingrett behandlet 18. februar 2026 en sak fra Stange kommune, hvor en beboer hadde bodd i kommunalt bofellesskap i cirka 35 år. Kommunen ønsket å avvikle bofellesskapet som del av omstilling. Retten fant oppsigelsen saklig begrunnet, men satte den likevel til side som urimelig. Det avgjørende var særlig tre forhold: Beboeren og hans pårørende ble først involvert etter at beslutningen i realiteten var tatt, noe som stred mot kommunens eget vedtak fra 2020 om at flytteprosesser skulle baseres på frivillighet og reell medvirkning. Videre viste det seg at alternativene ikke var godt nok kartlagt – ett av de opprinnelige alternativene hadde alle leiligheter i andre etasje, noe som ikke var egnet for beboeren. I tillegg la retten stor vekt på de sterke personlige forholdene: 35 års botid, beboerens samtykkekompetanse og dokumentert risiko for helseforverring ved flytting. Oppsigelsen ble kjent ugyldig, og kommunen ble dømt til å betale sakskostnader. Kommunen har anket dommen.
Vestoppland og Valdres tingrett kom 30. mars 2026 til motsatt resultat i en sak fra Nordre Land kommune. Saken gjaldt tre pleietrengende beboere som skulle flyttes til et nytt omsorgssenter 15-20 km unna. Retten godtok kommunens begrunnelse om behov for bedre tilpassede helsetjenester, økonomisk effektivisering, styrking av fagmiljø og rekrutteringsutfordringer. Vedtaket var fattet etter en prosess som hadde pågått siden 2021, og CRPD var uttrykkelig vurdert i saksframlegget. I urimelighetsvurderingen la retten vekt på at det nye tilbudet fremsto som minst likeverdig med det gamle, og på noen punkter bedre. De tre beboerne kunne fortsette å bo sammen, og eventuelle ulemper ved flyttingen ble ansett som hovedsakelig forbigående. Retten fant også at beboernes egne ønsker var mer uklare, ettersom de i stor grad måtte tolkes gjennom verger og pårørende. Oppsigelsene ble ansett gyldige, og sakskostnader ble ikke idømt. Ankefristen har ikke gått ut.
Hva sakene viser og praktiske konsekvenser¶
Dommene viser at det juridiske utgangspunktet er i hovedsak likt: CRPD er relevant, retten til bostedsvalg er sterk men ikke absolutt, og kommunene har handlingsrom til å organisere tjenester. Utfallet avgjøres ved konkret interesseavveining, hvor kvaliteten på saksopplysning, reell medvirkning, tydelighet i den enkeltes vilje og hvor ressurskrevende opprettholdelse av tilbudet ville være, spiller inn.
Striden står ofte i urimelighetsvurderingen, da terskelen for saklighetskravet er relativt lav. Medvirkning må skje tidlig og være reell, slik at berørtes interesser faktisk kan påvirke beslutningen. Det er ikke nok å invitere til samtaler etter at beslutningen i realiteten er tatt. Alternative tilbud må vurderes konkret med hensyn til fysisk tilgjengelighet, institusjonspreg, bemanning og nærhet til nettverk. Generelle forsikringer om at tilbudet er «like godt» holder ikke.
Dokumentasjon av den enkeltes vilje og samtykkekompetanse er avgjørende. Der personen selv kan uttrykke et tydelig og stabilt ønske og har samtykkekompetanse, vil dette normalt stå sterkt. Der ønskene må tolkes indirekte, blir bildet mer komplisert. Inkorporeringen av CRPD løser ikke alt alene – begge tingrettene legger til grunn at den ikke i seg selv vesentlig har endret rettstilstanden, men over tid kan den påvirke både argumentasjon og domstolenes tilnærming.
Kommuner bør dokumentere beslutningsgrunnlaget, involvere brukere og verger tidlig, kartlegge alternativer grundig og planlegge skånsomme overganger. Advokater bør fokusere bevisførsel på medvirkning, konkret alternativvurdering og dokumentasjon av klientens vilje.
