Professor Jan Tøssebro har fulgt levekårene til personer med utviklingshemming siden reformen på 1990-tallet. På NFU-konferansen presenterer han tall som bør urolige: Betingelsene for individuelle tjenester har gradvis blitt dårligere — og ligner ståig mer på det vi en gang la bak oss.
FOTO: Olav Helland
Da Jan Tøssebro går på scenen på NFU-konferansen, starter han ikke med dagens situasjon. Han starter med 1960-tallet. For å forstå hvor vi er nå, mener NTNU-professoren, må vi forstå hvor vi kommer fra.
Individet mot organisasjonen¶
Kritikken av de store institusjonene for personer med utviklingshemming vokser frem internasjonalt fra 1960-årene. Et av de sentrale ankepunktene er at tjenestene ikke er tilpasset den enkelte. De er en refleks av organisasjonen som yter dem.
— Du ble behandlet som en gruppe. Alle spiste samtidig, alle spiste det samme, alle la seg samtidig. Alt var styrt av rutiner og organisatoriske rammer, forklarer Tøssebro.
Lossius-utvalget, som i 1985 foreslo institusjonene nedlagt, beskriver en dagsrytme som «kanskje ikke passet noen, men som for de fleste fortonet seg som den rene pine». Da reformen kommer, handler mye av diskusjonen om et grunnleggende spørsmål: Er boligen et hjem, eller er det primært en arbeidsplass for de ansatte?
Individuelle tjenester er altså ikke et påhitt fra 2000-tallet. Det er selve kjernen i kritikken som fører til at institusjonene legges ned.
Fra individ til system¶
Men noe skjer etter reformen. Tøssebro peker på en stortingsmelding om omsorgstjenester fra 2000 som et vendepunkt. Meldingen argumenterer sterkt for å slutte å se på grupper og heller fokusere på individet — fordi personer med utviklingshemming er like forskjellige som alle andre.
— De diskuterer ikke hva vi kan gjøre for å sikre at det blir individuelt. De diskuterer utviklingen av hele helse- og omsorgstjenesten, sier Tøssebro.
Parallelt skjer en annen bevegelse. Kvalitet skal ikke lenger vurderes gjennom faglig skjønn hos dem som står nærmest brukeren. I stedet blir kvalitet noe som måles — gjennom avviksmeldinger, interne kontrollsystemer og indikatorer hentet fra kommunale saksbehandlingssystemer.
Bestiller-utfører: Avstand til brukeren¶
Tøssebro er særlig kritisk til bestiller-utfører-modellen, som nå er innført i de aller fleste norske kommuner. Modellen innebærer at den som bestemmer hvilke tjenester en person skal få, ikke er den samme som den som utfører tjenestene.
Konsekvensen er at beslutningene tas av noen som står lenger unna brukeren og kjenner vedkommende dårligere enn det man gjør på 1990-tallet. De ansatte som faktisk kjenner personen — utførerne — holdes på avstand fra beslutningsprosessen fordi de anses som inhabile.
— Man argumenterer ut fra individuelle tjenester, og så havner man ut i noe som handler om systemet, oppsummerer Tøssebro.
Bofellesskap som vokser¶
Tallene Tøssebro presenterer om bofellesskapenes størrelse er blant de mest siterte i pausene etterpaa. Trenden i Norge er at bofellesskap nå nærmer seg 9–10 beboere. Det er større enn institusjonene BUPU bygger på 1980-tallet, som gjerne har 6–8 plasser.
— Bofellesskap på 9 eller 12 — det er større enn institusjonene BUPU bygde på 80-tallet. I internasjonale sammenligninger bruker man 7 og oppover som kriterium på at noe er for stort, sier Tøssebro.
Forsker emeritus Tøssebro har fulgt denne utviklingen gjennom flere tiettier og finner at tendensen til å bygge større bofellesskap er lik i både store og små kommuner — bortsett fra de aller minste. Begrunnelsen fra kommunenes side er stordriftsfordeler, men internasjonale studier finner ikke belegg for dette.
Dårligere betingelser — målbart¶
I store bofellesskap er det langt flere ansatte innom hver beboer i løpet av en måned. Det betyr dårligere forutsetninger for at ansatte skal lære å kjenne beboerne godt nok til å forstå deres individuelle kommunikasjon. Noen bofellesskap praktiserer at «alle skal innom alle» for å redusere sårbarhet ved sykefravær — en praksis som ytterligere svekker betingelsene.
I store bofellesskap er det også langt vanligere at ansatte har ansvar for flere beboere samtidig med motstridende ønsker. Det er vanskelig å gi individuelle tjenester når to personer vil gjøre helt forskjellige ting, og du er den eneste ansatte.
Tilbake til institusjonsnivå¶
Det mest urovekkende funnet handler om begrunnelsene for manglende selvbestemmelse. Tøssebro og kollegene hans har over tid spørt ansatte: Når personen du jobber med i liten grad bestemmer selv, hva er grunnen?
Etter reformen synker andelen som oppgir organisatoriske begrunnelser — som turnus eller tilpasning til andre beboere — kraftig. Det er reformens gevinst: Hverdagen blir mindre styrt av organisasjonen og mer tilpasset den enkelte.
Men de siste 10–15 årene har dette snudd. Andelen som oppgir organisatoriske begrunnelser har steget tilbake til et nivå som ligner det man finner i institusjonene i 1989.
— Det er ganske sterke indikasjoner på at her har det skjedd noe som gjør at målet om individtilpassede tjenester har fått dårligere kår, sier Tøssebro.
Ikke bare størrelse¶
Tøssebro er nøye med å presisere at ikke alt handler om bofellesskapenes størrelse. Noen av de negative trendene — som økte organisasjonsbegrunnelser for manglende selvbestemmelse — slår inn uavhengig av om bofellesskapet er stort eller lite.
— Noe har noe med størrelsen å gjøre. Men noe har med noe annet som har skjedd i tjenestene å gjøre, og som slår inn uavhengig av størrelse.
For NFUs medlemmer er tallene uansett en påminnelse: Reformen er ikke en avsluttet seier. Den er et løfte som må vedlikeholdes — og som i dag er under press.
«Bofellesskap på 9 eller 12 er større enn institusjonene BUPU bygde på 1980-tallet.» — Jan Tøssebro
