Jan Tøssebro ved NTNU har forsket mye på resultatene av HVPU-reformen. Hans konklusjon er at mye av det som ble oppnådd under reformen har gått feil vei de senere årene, og det som var lovet, men det som sto igjen ikke er gjennomført.
Jan Tøssebro, forsker emeritus ved NTNU, har gjennom flere år forsket på HVPU-reformen, hvilke konsekvenser den fikk og nåværende status.
Han finner at mye utviklet seg i positiv retning i reformårene på 1990-tallet. For eksempel ble boforholdene mye bedre og mer individuelle.
– Mange fikk mer kontakt med familien sin enn tidligere, og du og jeg treffer langt flere utviklingshemmede enn vi gjorde tidligere, forteller Tøssebro.
Men i årene etterpå har mye gått feil vei.
– Konklusjonen er at en del av det som ble oppnådd under reformen har gått feil vei, og det som sto igjen ble ikke gjennomført, sier han og legger til at flere indikatorer i forskningen å tyder på at utviklingen har gått tilbake.
For eksempel har privatøkonomien til den utviklingshemmede blitt hengende etter utviklingen ellers i samfunnet.
Større bofellesskap – færre individuelle tjenester¶
HVPU-reformen ble igangsatt i 1991 og avsluttet i 1995. I denne 4-års perioden skjedde det ifølge Tøssebro en stor bedring i boforholdene for utviklingshemmede. 80 prosent hadde egen leilighet, som i hovedsak var i kommunale utleieboliger. I snitt bodde det to til fem personer i hvert bofellesskap, bygget på argumentet om bedre kontakt mellom beboer og ansatt.
– En av begrunnelsene for små bofellesskap var å gi individuelle tjenester, og at de ansatte kunne bli bedre kjent med den enkelte. Særlig gjaldt det mennesker med et sterkt handikapp, som krever en god kjennskap til beboeren fra den ansattes side, forklarer Tøssebro.
Etter 1995 har imidlertid utviklingen gått den andre veien. Ifølge Tøssebro har det skjedd en tilnærmet 3-dobling av størrelsen på bofellesskapene, og andelen av dem som bor i bofellesskap med syv eller flere har økt fra tre prosent i 1994 til 49 prosent i 2021. Og Tøssebro finner i sin forskning at denne utviklingen har vært til ugunst for den enkelte beboeren.
– Problemene vokser med større bofellesskap, blant annet fordi flere ansatte er innom den enkelte beboerne. Og med større bofellesskap svekkes også betingelsene for å gi individuelle tjenester, beskriver han og legger til:
– I større bofellesskap skjer det også oftere at de ansatte må håndtere flere beboere med forskjellige behov samtidig, og at utfordringene øker i bofellesskap med mange beboere. Internasjonal forskning tyder på at bofellesskap med over seks personer gjør det vanskeligere å håndtere de forskjellige behov.
Tøssebro forteller at tendensen til å bygge større bofellesskap er lik i både store og små kommuner, bortsett fra de aller minste
– Begrunnelsen fra kommunenes side er at de tror større bofellesskap gir stordriftsfordeler. Men blir det billigere? Det er vanskelig å undersøke, men internasjonale studier finner ikke stordriftsfordeler, utdyper han.
Turnusen styrer, ikke brukernes behov¶
Et av formålene ved HVPU-reformen var at tjenestene skulle tilpasses den enkelte, men individet har ifølge Tøssebro etter hvert kommet i bakgrunnen. Det viser blant annet indikatoren som sier noe om selvbestemmelse.
– Graden av selvbestemmelse har økt noe, men begrunnelsene for manglende selvstyre har endret seg.
Tøssebro utdyper med å beskrive at det dreier seg om organisatoriske begrunnelser, som hensynet til turnus og andre beboere i bofellesskapet. Disse ble det i sin tid lagt mindre vekt på, men har nå fått større betydning igjen. Man er ifølge Tøssebro nesten tilbake på det nivået som gjaldt i institusjonene.
– Det er en sterk indikator på at de ansatte ikke får gitt individuelle tjenester. Og når det gjelder turnus spesielt, er vi tilbake til start, det er turnusen som styrer og ikke beboernes behov, beskriver han.
Dette er også noe som gjenfinnes i forskningen hans, hvor det har vært en sterk økning i antall ansatte som sier at beboernes selvbestemmelse begrenses på grunn av tilpasning til turnus.
Dårligere privatøkonomi og færre valgmuligheter¶
Parallelt med større bofellesskaper, har økonomien til den enkelte blitt dårligere. Tøssebro forteller at inntektsutviklingen for utviklingshemmede har blitt hengende etter utviklingen generelt i samfunnet. Blant annet har Folketrygdens grunnbeløp (G) steget med 10 prosent mindre enn inntekten for en-person-hushold. Og fra 2001 til 2021 har andelen på grunn- eller hjelpestønad gått ned fra 50 til 25 prosent.
– Vi ser også at mange har mistet bostøtten sin på grunn av måten den beregnes på, forteller Tøssebro.
Og tallene hans viser at andelen som mottar bostøtte har falt fra 84 prosent i 1994 til 19 prosent i 2021.
Når så 70 prosent av kommunene tar markedsleie, gjør det sitt til at flere får dårlig økonomi. Og utviklingshemmete eier sjelden selv, til tross for at det er et politisk mål. Bare 16 prosent av dem eier sin egen leilighet, mens den tilsvarende andelen er 76,4 prosent i samfunnet generelt.
Selv om prinsippet i FN-konvensjonen, CRPD, er at den enkelte ikke skal måtte bo på bestemte måter, forteller Tøssebro at de som leier av kommunen har liten innflytelse på hvor de kan bo og med hvem.
– I store kommuner tildeles man bolig etter hvor det er plass, mens i små kommuner samler man alle i ett bofellesskap.
Større krav til enkeltvedtakene¶
Så hva skal til for at HVPU-reformen skal komme tilbake på sitt opprinnelige spor, med de målene og intensjonene som den gang ble bestemt? Tøssebro trekker frem kommunenes økonomi som en viktig begrensning for at dette skal kunne skje.
– Når kommunene sliter økonomisk, er dette en av sektorene der det kan knipes inn, og i små skritt som nesten ikke merkes.
Han er imidlertid usikker på hvilke grep som skal til for å komme tilbake på sporet. Men han ser i sin forskning at de som eier selv i alle fall har mye større innflytelse i egen hverdag, og over hvor og med hvem de bor.
– Så kanskje må det stilles større krav til enkeltvedtakene, slik det ble gjort i 1990-årene, men da trengs nok reguleringer fra statlig hold.
